Veien videre

Det har vært mye fokus på hetsen og trakasseringen flere norske scenekunstnere har mottatt den siste tiden. I forrige uke avholdt Kulturrådet et heldagswebinar med tittelen «Hvem tar ansvaret? Seminar og innspillsmøte om hets og trakassering i kunstfeltet.» Det hadde ikke gått lenge før jeg savnet at arrangementet var live. Jeg tenkte på hvor flott det ville vært om alle deltakerne hadde møttes i Mølleparken, drukket kaffe og følt på nødvendigheten av å treffes og diskutere problemstillingene på agendaen. Samtidig hadde det kanskje ikke vært plass til alle, og et ikke-digitalt seminar hadde ekskludert de som ikke var i Oslo. Sånn sett ble kanskje fellesskapet større av den digitale formen, og særlig innledningsvis kjente jeg på behovet for en arena å møtes på der flere av kunstnerne vi vet har mottatt hets for kunsten sin fikk komme til orde og fortelle om erfaringene. Jeg har etterlyst solidaritet og kollektiv handling, og her føltes det som om rommet for erfaringsutveksling var reelt og solidariteten en del av det. Fagforeningsrepresentanten Sara Bell tydeliggjorde i sitt innlegg likhetene mellom kunstnernes utfordringer og klassekamp, og i det perspektivet står også solidaritet sentralt.

Sløseretorikk Etter at jeg skrev en kommentar om trusler mot kunstnere og om Fritt Ords rapport der et større antall scenekunstnere enn før opplever at ytringsfriheten deres ikke er godt nok beskyttet, skrev Are Søberg et svar der han i lett ironisk tone ber scenekunstnere om unnskyldning. Han gjør også en utregning der han kommer frem til at hets mot scenekunstnere ikke er noe stort problem fordi det er så få som opplever det. Det kan virke som han mener at jeg overdriver når jeg har vært bekymret for utviklingen og mante til solidaritet og samhandling for å få bukt med det.

Det er ingen som har påstått at flertallet av norske scenekunstnere opplever å motta hets, sjikane eller trusler. I kommentaren viser jeg til rapporten som slår fast at færre scenekunstnere enn tidligere opplever at ytringsfriheten deres er godt beskyttet. 61% oppgir at ytringsfriheten deres er godt beskyttet, det betyr at 39% opplever at den ikke er det. Hvis vi later som om det ikke er noen utenom de 173 som har svart på undersøkelsen som opplever dette, betyr det fremdeles at 67 kunstnere har denne opplevelsen. Det synes jeg faktisk er foruroligende. Derfor var det også noe behagelig med seminarets første del der det så tydelig ble slått fast at noe hets ikke er litt greit. I de ulike innleggene ble det også fortalt om hvor sårbar man kan være når man står alene som kunstner og hvor viktig det er at institusjoner og organisasjoner tar et ansvar for å støtte kunstnere når de opplever trakassering.

En jolle på havet Teatersjef på Nationaltheatret, Kristian Seltun, var presis i sitt innlegg der han blant annet snakket om hvordan han selv hadde opplevd ubehageligheter, men at han hele tiden hadde vært beskyttet av institusjonen. «De kunstnerne som angripes hardest og kontinuerlig over tid, sitter ofte helt alene, i en liten jolle midt ute på havet. Vi kan ikke akseptere at dette fortsetter. Vi må finne en havn.» Han foreslo også at måter å bidra på er at institusjonene er mer aktive programmerere og at de samarbeider med organisasjonene. Dette er sentralt for opplevelsen av solidaritet og tilhørighet til tross for at institusjonene ikke kan programmere alle og at utenforskapet noen ganger kan være betydningsfullt rent kunstnerisk.

I seminarets andre del fløt det hele litt dårligere, og ideen om samstemthet var vanskeligere å få tak på. Rådsmedlem Luba Kuzovnikova, som også er daglig leder for Morten Traaviks kompani Traavik.info, var tydelig i sin egen agenda i panelet hun ledet. Det førte til irritasjon. Det kom et spørsmål fra redaktøren for Vi Menn som mente seg uthengt av enkelte scenekunstnere, men hun som ville svare hadde falt ut av seminaret og klarte ikke å logge på igjen. Den kanskje romantiske holdningen jeg hadde til enighet innledningsvis gikk over i en noe mer oppgitt følelse. Det er ikke til å komme bort fra at jeg er litt lei av situasjonen, men etter å ha tenkt meg om, er jeg sikker på at det er fint å få tydeliggjort motstanden. Noe av det som skjedde på seminaret kunne føles som intern kjekling, men de virkelige problemstillingene er ikke løst. De løses heller ikke av empati og solidaritet alene, men det er i fellesskap vi må stake ut veien videre. Det er ikke sikkert fellesskapet er motstandsløst.

Kulturrådet og arrogansen Kulturrådet har nærmet seg problemstillingene med en viss arroganse. Det var podkastepisoden der Are Søberg, som da fremdeles var anonym som Sløseriombudsmannen, fikk delta, som utløste seminaret etter et initiativ fra flere kunstnere. Det er heller ikke til å komme bort fra at både rådsleder og direktør har vært trege når det kommer til å forstå sin rolle i det hele. Jeg opplevde dem også som noe unnvikende under seminaret. Samtidig er det nå åpenbart at Kulturrådet ønsker å gjøre noe riktig i saken. De skal representere kunsten og kunstnerne, og de må være en aktiv stemme når det gjelder offentlig finansiert kunst. Samtidig er det ikke, og det kan ikke være, Kulturrådets oppgave å sørge for at alle er enige. Motstand kan være produktivt og fruktbart så lenge alle oppfører seg ordentlig.

Arbeidet er ikke avsluttet, det har så vidt begynt. Veien videre handler om respekt og politikk. Problemstillingene er løftet til øverste politiske nivå, og på spørsmål fra Jon Refsdal Moe i et åpent brev i Aftenposten, svarte kulturminister Abid Raja at han ikke vil akseptere trusler og sjikane. Det er lite kulturministeren kan gjøre, men jeg er helt sikker på at dette arbeidet også må gjøres på politisk nivå hvis vi skal oppnå endringer. Erfaringene fra Tyskland som ble delt på seminaret viste også at dette handler om mer enn en norsk Facebookside og at mer enn Sløseriombudsmannen er drivkraften, er siden en utløser for politiske strømninger. Scenekunstfeltets arbeid handler derfor også om kamp. Det handler om å kjempe for kunstens og kunstnerens muligheter. I tillegg handler det om å forsvare, forklare og formidle. Samtidig som vi forsvarer kunstneres rett til å ytre seg og skape uten å bli trakassert, er vi nødt til å forklare kunstens demokratiske funksjon og formidle dens innhold og mening. Det tror jeg er mulig i fellesskap, med solidaritet, motstand og respekt.